En restriktiv kamp mot det som fungerer

(tilsvar til Klassekampens ledertekst 13. juni)

I Klassekampens leder “Ustraffet dopsalg” fra 13. juni skriver redaktør Mari Skurdal om situasjonen på Grønland i Oslo, der åpenlyst narkotikasalg har skapt utrygghet i området. Skurdal siterer etterretningsleder Stig Vasbø, som nylig fortalte Aftenposten at politiet ikke har prioritert å stanse narkotikasalget i området, og beskriver sitatet som en fallitterklæring.

I neste setning påpeker Vasbø noe helt sentralt til Aftenposten, nemlig at “dette er et stort samfunnsproblem som politiet ikke kan løse alene”. Det er ikke overraskende, men stadig skuffende at Klassekampen valgte å utelate dette – og heller fortsetter å forenkle debatten om samfunnets utfordringer med rusmidler ved å fremstille situasjonen utelukkende som et ordensproblem.

Dette er den samme og grovt forenklede tilnærmingen som har preget norsk ruspolitikk siden forbudslinjen ble innført på 60-tallet. Skurdal kritiserer politikkens resultater ved å ta til orde for mer av den samme strategien som ledet til dem.

I 2021 utredet Oslo kommune mulighetene for å opprette et utendørs værested for rusavhengige på Elgsletta på Grønland, etter modell fra Bergen. I Velferdsetatens rapport ble forslaget anbefalt, blant annet begrunnet med at tiltaket sannsynligvis ville “bidra til å redusere dagens åpne russcener, og således vil disse områdene oppleves tryggere”.

Forslaget falt etter motstand fra flere bydeler og organisasjoner som også vektla risiko for økte ordensproblemer. Selv om kommunens rapport fastslo at lignende tiltak i andre land har minsket problemer med sprøyteavfall, argumenterte Agnes Viljugrein (Ap) mot tiltaket i Dagsavisen ved å påpeke at man finner mange sprøytespisser i området, og at området “er nok belastet som det er”. Kritikken mot tiltaket inneholdt ingen alternative forslag for å redusere belastningen.

Dagens situasjon på Grønland er et resultat av politisk handlingslammelse, kombinert med en overdreven tro på justispolitiske tiltak som umuliggjør alternative strategier. Utviklingen er en varslet krise som bekrefter at strategien som fikk oss hit stadig kommer til kort med å løse problemene den medfører.

I realiteten er rusproblematikk et komplekst, tverrfaglig felt som ikke lar seg løse med straffesanksjoner. Det har reelle, negative samfunnskonsekvenser å behandle vanlige borgere, eksperimentell ungdom og mennesker med traumer som kriminelle avvikere. Svært mange som strever med rusavhengighet og rusmisbruk har liv som er preget av massive og komplekse traumer. Straff er ment for å skade, og vil for disse gjøre vondt verre – slik det allerede har gjort i generasjoner.

Den reelle falitterklæringen ligger i måten Klassekampen kontinuerlig overser at det er forbudspolitikken som har spilt fallitt.

I ruspolitikkens ideologiske blindsoner tar forbudspolitikkens støttespillere det meste til egen inntekt, enten det er snakk om økning i kokainbruk eller nedgang i cannabisbruk. Når ingen alternative, politiske strategier vurderes bør man i det minste være redelig nok til å ta en viss grad av ansvar for konsekvensene. I 2022 hadde Norge 321 narkotikautløste dødsfall, 74 flere dødsfall enn i 2021. Lite tyder på at statistikken vil bedres med årene.

Skurdal vil ikke engang vurdere hvorvidt den kompromissløse forbudspolitikken er elefanten i rommet, men konsekvensene av den autoritære tilnærmingen hun forsvarer er at ruspolitikken står på stedet hvil.

Som skribent Silje Mack har påpekt, blir turister fra byer som Amsterdam sjokkert over å se situasjonen i Oslo sentrum. Problemene i deres egen by falt betraktelig etter at strategier for å redde liv ble vektlagt fremfor moralisering. Kunnskapen om hva som faktisk fungerer blir stadig mer utbredt – nå gjenstår det bare å se om Klassekampen omsider vil ta innover seg at strategien avisen forsvarer, er årsaken til problemene de kritiserer. Eller om avisen ønsker å støtte 50 nye år med narkotikakrig.

Jon-Ove Flovik Olsen, styremedlem i FTR og forfatter av boken «Politiet og narkotika»