Publisert i Natt&Dags februarutgave 2015. Magasinet kan leses her.

Norske mediers omtale av rusmidler har vært preget av ensidighet, lav faglig kompetanse og premisser servert av myndighetene.

SIDEN NARKOTIKA kom i det politiske søkelyset, har landets medieaktører jevnlig servert oss fremstillinger, ofte på grensen til det karikerte, av illegale rusmidler som destruktive og farlige. Medienes behandling av rusmiddelproblematikk har i stor grad vært preget av ensidighet, lav faglig kompetanse og premisser servert av myndighetene. Kritikere av strafferegimet har sjelden fått taletid og det offentlige ordskiftet har vært lite informerende eller konstruktivt.

DENNE ENSIDIGE fremstillingen av rusmidler i mediene har vært påpekt akademisk ved flere anledninger. I både 1990 og 1992 ble det ved Universitetet i Oslo skrevet henholdsvis en magistergradsavhandling og en hovedoppgave om medienes omtaler av rus og ruspolitikk. Begge studiene avdekket skjevheter i medienes dekning av dette stoffet, spesielt i deres presentasjon av alkohol, som var sterkt favorisert. Der illegale substanser ble skildret dramatisk, ofte som djevelske fiender, ble alkoholvarer stadig omtalt med betegnelser som «den gylne drikk» (øl), den gode vin eller «de edle varer» (brennevin).

En av landets ledende rusforskere, Hans Olav Fekjær, mener dette er et uttrykk for egenpreferanse blant journalistene:

På samme måte som det er forskjell på egne barn og andres unger, ser journalister forskjell på andres «dødelige gifter» og ens egne gode rusmidler, selv om de sistnevnte selvsagt dreper langt flere. De påviste hvordan skylden for narkotikaproblemer ble lagt på stoffene og skylden for alkoholskader ble lagt på avvikende drikkere.

Medienes fremgangsmåte ble imidlertid ikke særlig påvirket av de nevnte studiene. I 1996 skrev rusforskerne Ingeborg Rossow og Anne Line Bretteville-Jensen en kronikk i Aftenposten med tittelen «Er mediebildet av rusmidler edruelig?». Forskerne skrev at man gjennom mediene lett kan «få inntrykk av at narkotikabruk er det største rusmiddelproblemet vi har, både med hensyn på alvorlighet, omfanget av misbruk og de samfunnsmessige konsekvensene». Forskerne hevdet at antallet alkoholmisbrukere var (og nok fortsatt er) betydelig større enn antallet narkotikamisbrukere. Men den balanserte omtalen av rusmidler ble forbeholdt avisenes debattsider, men også her som en minoritet. Norske journalister, som er kjent for å ta rikelig for seg av barskapet, har aldri vært særlig engasjert i en nyansert narkotikadebatt.

MOT SLUTTEN av 90-tallet dukket det også opp en rekke sensasjonalistiske overskrifter om ecstasy-bølgen og andre «narkotrender». Eksemplene er mange: I 1997 skrev Aftenposten at Ecstasy «er blitt en naturlig del av utelivet», og «har fått skikkelig fotfeste i ungdomskulturen». Meningsmålinger fra samme periode viser at under to prosent av norsk ungdom oppga å ha prøvd rusmiddelet. I 2000 meldte VG at det nye hallusinogenet 2C-B var «på full fart inn i Norge,» men per i dag er det trolig kun de mest rusengasjerte nordmennene som i det hele tatt har hørt om stoffet. I 2001 rapporterte Aftenposten at «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol». På den tiden hadde tallet for ungdom som oppga å ha tatt ecstasy steget til tre prosent, for alkohol var tallet 83 prosent. Samme år kunne avisen melde at «kokainen flommer i ungdomsmiljøene», men senere tall viste at kun tre prosent av norsk ungdom hadde prøvd kokain. Nyere tall (2013) fra EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) viser at det i Norge er 2,5 prosent i aldersgruppen 15 til 64 år som har tatt kokain. Utviklingen i bruksmønstre ser ikke ut til å være like flommende som nyhetsavisenes vilje til å overdrive.

FRIERE MEDIEAKTØRER har hatt en viktig rolle i å belyse at den synligste medieomtalen av rusproblematikken har samsvart dårlig med virkeligheten, og enkelte har heldigvis valgt å innta en kritisk og kontrær posisjon mot den slurvete dekningen i tradisjonelle nyhetsaviser. Rusmidler er og blir en naturlig del av kulturen rundt unge voksne, og medieomtaler av fenomenet behøver ikke å ta moraliserende form. I 2004 publiserte NATT&DAG saken «Lovlig dop», en artikkel med satirisk preg som førte til en rekke bekymrede leserbrev i flere aviser. Særlig kom det reaksjoner på artikkelens råd om hva man kunne si til sin lege for slik å få lovlig tilgang til ulike preparater. Publiseringen av «Lovlig dop» ble behørig omtalt i fagbladet Rus og avhengighet samme år. Der ble det understreket at NATT&DAG konsekvent skriver om andre rusmidler på lik linje med tobakk og alkohol, og påpekt at redaksjonen i samme nummer hadde belyst det høye alkoholforbruket blant jenter i alderen 14-16 år, og tatt til orde for å «stanse galskapen».

RUSDEBATTENS FREMSTILLING i media forblir en aktuell, men undervurdert problemstilling. I 2014 møtte NRK kritikk for sin tendensiøse vurdering av sammenhengen mellom cannabisrus og drap, etter å ha hevdet at cannabis blant annet er «overrepresentert» i drapsstatistikken. Omtaler av rus og rusmidler er også politisk betente; I 2013 vedtok Stortinget en lovendring som gjør det forbudt for norske medier å omtale alle typer forbrukertesting av tobakksvarer. Den gang skal både Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening ha reagert kraftig på stortingsvedtaket, men kritikken ser ut til å ha stilnet raskt. Sensuren hadde neppe blitt forbigått så stille om den ikke omhandlet et tema som omtales ensidig i media. Rusinformasjon forblir undervurdert, men ambisjoner om en fri og effektiv rusdebatt avhenger av at dagens nyhetsaviser tar slike redaksjonelle utfordringer på alvor.

NORSK PRESSE BØR ta sin del av ansvaret for at samfunnsdebatten rundt rusmidler aldri kom skikkelig i gang på 90-tallet. Kritikere av det politiske regimet har konsekvent vært viet mindre spalteplass, sammenlignet med aktører som har forfektet den aggressive retorikken som kjennetegner Vestens narkotikakrig. Som et sunt alternativ til nyhetsavisenes krisemaksimerende oppslag fører nyanserte fremstillinger av rusfenomener til normalisering og debatt som i større grad fremmer kunnskap. Uten frie, norske medieaktører ville det blitt vanskelig å formidle viktige nyanser som at narkotika ikke er en homogen gruppe stoffer, eller at avhengighet rammer folk i svært ulik grad. For nyhetsredaksjoner som vegrer seg for å diskutere vanskelige problemstillinger knyttet til rus fremstår moralisme som et rusmiddel i seg selv, og man trenger ikke alltid så mye før man mister fokus på hva som er viktig.