La det være sagt; Legalisering er et juridisk begrep som innebærer at et element som tidligere var ulovlig blir lovlig. Den omvendte prosessen, kriminalisering, er et begrep de fleste kjenner bedre. Begrepet ser ut til å skille seg fra avkriminalisering. Regulering av rusmidler er sosialpolitisk, og innebærer kunngjøring, overvåking og håndheving av regler. Regulering skaper grenser, eller begrenser en rett, skaper eller begrenser en plikt, eller tildeler et ansvar.

Du visste kanskje ikke at Norges narkotikapolitikk er svært lite regulert? Loven vektlegger å være streng og tydelig, som nok har en viss effekt, men baksiden av medaljen er at lovverket får manglende handlingsrom. I narkotikalovverket kommer denne manglende fleksibiliteten til uttrykk bl.a ved at enkelte lovparagrafer forbyr verbale ytringer som f.eks å spørre om/etter narkotika, under betegnelsen «forsøk på ervervelse». Mange vil se på slike forbud som bagateller, men for enkelte unge blir erfaringen fatal. Feilvalgte ord i en gitt situasjon har for mange medført problemer med fremtidig jobbsøking. I mange lokalsamfunn er narkotikadom også synonymt med sosial fordømmelse. Igjen ville en stor del nordmenn se på dette som en fortjent sanksjon, da lovens hensikt er klar. Men hvilke utfall gir slike regelverk? Sosialpolitikk som grenser til krigføring har sine kostnader.

Det har alltid vært vanskelig å tilegne seg kunnskap om forbuden frukt. Når det kommer til rusmidler, kan kunnskap rundt forsvarlig rusbruk redde liv. Men nyanseringen tar tid, og en rekke miljøer, private og offentlige, mangler muligheter for å utvikle sunn kunnskap om de substanser som er definert som narkotiske. Debattklimaet fra offentlig hold bærer preg av manglende nyanser, ikke ulikt lovverket det omhandler. Dagens narkotikalover er ikke regulerende, men repressive. Et lovforbud er ikke regulerende mer enn det mangfold av representanter som håndhever det, et ansvar som per i dag er forbeholdt en eneste etat – politiet. Når alternativene skal diskuteres dukker begreper som «frislipp», «falitt» og «legalisering» opp. Disse begrepene tåkelegger behovet for nyansering i et fagfelt som, uavhengig av norsk lovgivning, nyanseres og kompliseres for hver dag som går.

Det er ikke rart man kan få et kaotisk inntrykk av «legalisering» som løsning på narkotikaproblemene. En slik løsning er selvsagt utenkelig uten at en fornuftig, gjennomtenkt reguleringsplan ligger til rette i forkant. En god narkotikadebatt krever at slike muligheter diskuteres i sin helhet. Når det uklare begrepet «legalisering» får dominere debatten finnes det fare for at selve intensjonen kan misforstås. Enkelte aktører i den norske rusdebatten benytter begrepet aktivt for å beskrive en mulig lovløs tilstand, en forhastet lovendring uten plan. Her begynner man diskusjonen i gal ende, heller enn å se på hva en regulering vil innebære. Det er på tide å skape oversikt over kontrollmulighetene en statsmakt har per i dag. Hvordan bør aldersgrenser tilpasses? Hva med produksjonen? Bør Vinmonopolet selge flere substanser? Vil staten kunne utkonkurrere de kriminelle bandene som selger stoffene i dag?
En regulering av narkotika, på ethvert plan, vil være strategisk utfordrende. Norge er, som andre FN-land, bundet av internasjonale forpliktelser på feltet. Dette kompliserer, men umuliggjør selvsagt ikke å endre landets lover. En rekke nasjoner har valgt å bryte med FN-strategien om et narkotikafritt samfunn, til fordel for mer nyanserte tilnærminger til samfunnets rusproblemer.

Narkotikadebatten krever ryddige begreper. Det er på tide å snakke om mulig narkotikaregulering. Markedskontroll, restriksjoner, forskning og bedre spredning av informasjon. Norsk narkotikapolitikk er rigid og fastlåst. Debatten bør omhandle ulike reguleringsmuligheter, så man i større grad får et inntrykk av de politiske mulighetene på feltet. Først da kan man ta stilling til en mulig legalisering og hvorvidt dette vil være effektivt. Først da vil politikere med ulike standpunkt kunne diskutere strategiske løsninger i et vanskelig sosialfelt. Dagens tverrpolitiske enighet på feltet er en falitterklæring ovenfor samfunnets svakeste. Nye strategier må på bordet. Dagens skandaløse totalforbud er ikke den eneste muligheten for landets narkotikapolitikk.