Teksten ble publisert i bladet Argument #5 oktober 2012 – Faksmile

Norges lovverk mot narkotika bygger på en gammel, amerikansk drøm om et rusfritt samfunn. Vi trenger en politikk som er tilpasset norsk virkelighet. Nå.

For Osloborgere har synlige brukermiljøer vært et daglig innslag i bybildet i mange år. Hovedstadsavisene bruker betegnelser som «Heroinhovedstaden», eller det siste tabloide ordspillet; «Oslo – Europas methropol». Hvordan endte Norge opp med denne tvilsomme topplasseringen?

Krigen starter

Den såkalt norske narkotikapolitikken er utarbeidet utenfor landets grenser. FNs Narkotikakonvensjon, som Norge er del av, kom i 1961 etter amerikansk initiativ. Og et av de viktigste prinsippene i norsk narkotikapolitikk kommer fra etterkrigstidens USA, da den amerikanske presidenten Richard Nixon i 1971 lanserte begrepet «The war on drugs».

I dag er ikke krig et ord vi forbinder med sosialpolitikk, og det politiske klimaet som nørte opp under denne harde linjen hadde andre interesser enn rusmisbrukernes beste.

Kamp om kultur

I denne perioden bidro økonomisk vekst til at en strøm av immigranter kom til USA for å arbeide, de fleste fra Sør-Amerika. Disse brakte med seg sin kultur, og med dette ble også nye substanser introdusert og spredd raskt over landet. De første narkotikalovene inneholdt rasistiske formuleringer, blant annet om at cannabis fikk hvite kvinner til å søke seksuelle relasjoner med afroamerikanere. Senere bidro også Vietnamkrigen og de påfølgende demonstrasjonene mot myndighetene til at kulturkrigen ble politisert og tilspisset. Kampen mot narkotika ble dermed en fanesak for Nixon. Amerikanske politikere og forretningsfolk så på krig som et legitimt middel mot rusmidler som kunne true deres levesett – ja, selve deres kultur!

Nullvisjonen

Mange rusbrukere, særlig av heroin, hadde store sosiale problemer, men at enkelte mennesker gikk til grunne virket uunngåelig til den grad at man aksepterte dette i en større idealistisk visjon om å bli kvitt stoffene. I en tid hvor landet ofret soldater i Vietnam var man villig til å ofre også på hjemmefronten. Å vinne kampen ville være en investering for fremtiden, det narkotikafrie samfunn! Samtidig som det var en sterk ideologisk retning bak denne politikken, fantes det ennå lite forskning bak det internasjonale forbudet. Denne forhastede skepsisen la grunnlaget for den harde linje vi fremdeles ser i kampen mot narkotika, nemlig en nullvisjon mot ulovlige rusmidler. Nixons mål var å bli kvitt dem, verken mer eller mindre. I dag, over 60 år senere, holder krigen mot narkotika stand i vestlige samfunn. Nullvisjonen er blant Norges største satsninger i sosialpolitikken.

Rus som medisin

Selv om det har sine problemer å forske på illegale substanser, så har vitenskapen lært mye om de ulike narkotiske stoffene siden FN innførte sine konvensjoner. I dag vet vi at enkelte substanser som tidligere var ansett som svært farlige kan benyttes i medisinsk behandling. Dette gjelder blant annet for cannabis, amfetaminer, MDMA(ecstasy), psilocybin (fleinsopp), LSD og mange fler.

Forskning på ulovlige substanser er imidlertid vanskeliggjort gjennom en rekke tidkrevende offentlige søknadsprosesser og tillatelser, og i mange land førte det internasjonale forbudet til at mange former for rusforskning ble umulig i praksis. Flere land, blant annet Israel, som ikke er bundet av FNs konvensjoner, har i nyere tid produsert en rekke forskningsrapporter om cannabis. Denne plantens effekter på hjernen forblir komplisert, men. cannabinoider ser ut til å ha en viktig rolle i flere prosesser i kroppen, uavhengig av individets cannabisbruk. Slike funn er et godt eksempel på at forskere lærer mye om hjernen ved å se nærmere på rusmidler og de prosesser som settes i gang. Funnene som gjøres kan være viktige for å utvikle nye medisiner i fremtiden.

Et mildere alternativ

Vår narkotikapolitikk preges altså av en nullvisjon arvet fra sekstitallets USA. Vi har vært harde mot de narkomane for å hjelpe dem. Nullvisjonens kompromissløshet rammer brukernes helse direkte, men er en strategi vi nå er blitt så kjent med at alternativene kan virke skremmende. Samtidig har en annen strategi vist seg å være effektiv når det kommer til å minimere skader av rusmisbruk, nemlig skadereduksjon, med utdeling av brukerutstyr og sprøyterom som eksempler. Dette er tiltak som først møtte motstand, men som i dag ansees som en av få effektive midler for å redusere helseproblemer i brukermiljøene. At den ellers så kompromissløse krigen mot narkotika måtte slippe til den tilgivende skadereduksjonsstrategien bekrefter at førstnevnte er på vikende front.

Fortsatt står nullvisjonen sterkt, og motstanden mot å forfølge en mykere linje stor. Heldigvis er det tydelig at skadereduksjon som strategi vinner terreng i narkotikapolitikken, og denne utviklingen bekrefter at den gamle krigslysten som har drevet kampen mot narkotika er stagget. På den annen side er det en falitterklæring når politikere benytter skadereduserende tiltak i kombinasjon med den eldre, aggressive kampen mot narkotika. Slike kompromisser er dobbeltmoralske og bekrefter et skrikende behov for endring som ikke blir etterkommet politisk.

Nye løsninger

Heldigvis er det tydelig at skadereduksjon som strategi vinner terreng i narkotikapolitikken, og denne utviklingen bekrefter at den gamle krigslysten som har drevet kampen mot narkotika er stagget. På den annen side er det en falitterklæring når politikere benytter skadereduserende tiltak i kombinasjon med den eldre, aggressive kampen mot narkotika. Slike kompromisser er dobbeltmoralske og bekrefter et skrikende behov for endring som ikke blir etterkommet politisk.

Vi trenger en ny narkotikapolitikk, en som er tilpasset den norske virkeligheten, og som ikke baserer seg på sekstitallets kulturkamp i USA. I denne bør vi inkludere muligheter for å skille mellom stoffer ut fra deres potensiale for skade, misbruk og medisinsk behandling. Vi trenger mer, bedre og raskere forskning på rusmidlene. Voksne, skattebetalende individer har rett til å vite den fysiologiske sannheten om hvilke stoffer som kan benyttes forsvarlig og hvilke som aldri bør røres. Kanskje bør enkelte substanser tillates, og kanskje bør enkelte ha økt kontroll. Kanskje bør noe rekreasjonell bruk tolereres i behandlingssammenheng, og kanskje bør samtlige offentlige institusjoner nyansere sitt restriktive narkotikasyn. Medisinsk bruk bør tillates i større grad, og informasjonen om rusmidler bør tilstrebe objektivitet. Behovet for nyanser er stort i et lovverk som per i dag er rigid og utdatert. Kanskje ville en debatt med fokus på rus i det offentlige bidratt til økt forståelse rundt andre problemområder som legemiddelbruk og den norske helgefylla.

Vi trenger en ny kurs i norsk narkotikapolitikk, for prisen vi betaler for dagens fulle krig er alt for høy.