Kommentaren var på trykk i Klassekampen 10.07.12

Regjeringens rusmelding ble nylig publisert under den inspirerte tittelen «Se meg! – En helhetlig rusmiddelpolitikk». Rapporten på 189 sider tar for seg en rekke ruspolitiske spørsmål, også innenfor narkotikalovverket. Etter at fem av ni medlemmer i Stoltenberg-utvalget foreslo et tidsbegrenset forsøksprosjekt med bruk av heroin i behandling, valgte regjeringen likevel å si nei til denne behandlingsformen. Argumentene som vektlegges synliggjør politiske holdninger som er uskikket for å løse samfunnets narkotikaproblemer.

Rusmeldingen forteller at Norges narkotikaforbud er bundet av internasjonale konvensjoner via FN, og kostnadene for å gi opp dette beskrives som store. Vi er mange som vil påstå at dagens lovverk også har store kostnader, og særlig er det vanskelig å akseptere at premissene for norsk narkotikapolitikk i stor grad legges utenfor landets grenser. Det vises til at en regulering ville være omfattende, og at økonomisk kriminalitet neppe vil påvirkes da den illegale narkotikaindustrien vil komme med såkalte «ukjente mottrekk». Legalisering beskrives som et prosjekt med ukjent resultat – en antydning om at resultatene fra lignende prosjekter i andre land er ukjente for Regjeringen. Hvor lenge kan vi overse at land som Portugal har gode resultater med en annen strategi?

Igjen frontes argumentet om at legalisering vil gjøre narkotika mer tilgjengelig, og at en økende sosial aksept for narkotika vil føre til økende bruk og skader. Samtidig mangler fremdeles bevisene for det motsatte, at lav sosial aksept fører til reduksjon i bruken. Den prioriterte signaleffekten står igjen frem som den høyeste ambisjon i norsk ruspolitikk. Samtidig ser man ut til å glemme at signaleffekten har en mørk side i det den gjør det vanskeligere for brukere å søke hjelp uten å rammes av sosial fordømmelse og disiplinære straffesanksjoner. Dette gjelder alle samfunnslag og aldersgrupper. Signaleffekten er ikke annet enn sosial fordømmelse som verktøy på et felt man bør ha langt bedre idéer, og bruk av straffeloven som oppdragelse bør ikke være vektlagt i en offentlig handlingsplan.

Rusmeldingen viser til at andre land ved historiske og kulturelle forhold har muligheter for å regulere rus på ulike måter – samtidig som det holdes fast ved at Norge ikke kan bryte opp narkotikaforbudet på bakgrunn av internasjonale løfter og FN-konvensjoner. Dette fremstår som en ansvarsfraskrivelse i en tid hvor både forskning og spredning av informasjon om substansene på narkotikalisten går langt raskere enn før. Det vises også til samfunnsdebattanter som hevder at kampen mot narkotika er tapt. Dette bildet må nyanseres. Det er signaleffekten som er tapt, kampen mot narkotika er et helsepolitisk mareritt og sosial fordømmelse er ikke et verktøy vi kan akseptere som regulerende. Enkelte av høringsistansene har sagt seg lei av at overdosetallene benyttes som argument for regulering, men tallene har i det minste et empirisk grunnlag. Det samme kan ikke sies om signaleffekten som i årevis har skjøvet syke mennesker foran seg for å skape et glansbilde av en begredelig situasjon.