Først publisert på http://www.rus.no/id/629.0 13.12.2011

Rus er sanseforandring, og ordet er positiv ladet for å beskrive opplevelser som berusende.

Samfunnets problemer med bruk av rus er velkjent, og selv om ”rus” er et begrep de fleste er bekjent med, finnes det mange ulike oppfatninger av hva ordet betyr. Den norske utgaven av Wikipedia benytter seg av mange betegnelser for å forklare begrepet, og en enkel definisjon forblir en utfordring. Både politiet og helseapparatet håndterer problematikk knyttet til rus i det daglige.

Rus er et fenomen som strekker seg over en rekke følelser og funksjoner i kroppene våre, opplevelsene er subjektive og søkes på ulike måter med en stor variasjon av utfall. Nyansene er mange. I den norske debatten rundt rusproblematikk finnes det forenklede begreper som ikke bidrar til forståelse av disse nyansene. Det meste sentrale av disse er «rusfrihet».

Dette begrepet dukker opp i enhver debatt som omhandler brukere av tung narkotika. Mange av disse drømmer om et liv fri fra heroinens grep, som jo er forståelig. I diskusjonen om hvorvidt tunge misbrukere bør kunne få heroin på resept fra legen ble begrepet benyttet som motvekt, i det en slik behandlingsform ville ødelegge for «rusfriheten» – som ble kalt selve målet ved behandling.

Min forståelse av dette begrepet er at det i hovedsak lover langt mer enn det kan holde. «Rusfrihet» benyttes i dagligtalen for å beskrive en tilstand fri fra rusmidler. Narkotiske stoffer hovedsaklig, men alkohol blir ofte regnet med blant avholdsbevegelsen og enkelte behandlingsinstitusjoner. Men er det mulig å bli helt rusfri, og hvis ikke – hvor rusfri er det mulig å bli? I befolkningen finnes det mange ulike utgangspunkt for å svare på dette spørsmålet.

En vanlig oppfatning er å definere rus som noe eksternt – som puttes inn i kroppen, og som det er mulig å slutte med. Det vises ofte til disiplinære problemer blant brukere. En slik definisjon har lite som skiller rus fra rusmiddel, og passer i mine øyne dårlig hvis man vil forstå rus som fenomen. Er det slik rus oppfattes i det offentlige behandlingsapparatet? Våre hjerner benytter belønning på en konstruktiv måte, og jeg vil ha problemer med å forstå hva rusbegrepet skal omhandle hvis det ikke også dekker viktige funksjoner knyttet til primærbehov som trening, sex og mat.

Mange små barn eksperimenterer ved å snurre rundt og gjøre seg selv svimle. Barna kan på denne måten smertelig erfare hvor dumt det er å snurre for lenge. Mennesker har ulike behov i forhold til rus, og ikke alle barn liker følelsen av å være svimmel. I vårt daglige liv konsumerer vi en rekke substanser med klare effekter på kanten av rusbegrepet.

Nordmenn drikker mest kaffe per innbygger i verden. Det kan trygt sies at hverdagen i vårt samfunn neppe hadde gått like smidig uten hjelp fra denne bønnen. Enhver småbarnsforelder vet hvordan sukker kan gjøre poden hyperaktiv, for barn med vedvarende hyperaktivitet er det i dag utbredt å behandle denne med Ritalin.

Lykkepiller og angstdempende medisiner som Valium har vært utbredt lenge nok til at Rolling Stones rakk å referere til dem i låta «Mothers Little Helper» som ble utgitt i 1966. I alle landets kiosker selges stimulerende energidrikker med ulike substanser, i samme lokale kan man kjøpe nikotin som snus eller sigaretter. Den norske helgefylla er et etablert fenomen som hyppig diskuteres i lokalpolitikken. Dette er bare noen av eksemplene på at vi daglig omgir oss med substanser som i ulik grad er berusende. Men de fleste voksne har nå sluttet å snurre rundt for moro skyld – også de som benytter seg lite av de tilgjengelige rusmidlene. Likevel er dette et stykke fra hva jeg ville definert som en rusfri person.

Opp igjennom historien er rus knyttet til følelser av ekstase, og da særlig i spirituelle eller religiøse ritualer. Rusmidler blir i disse seremoniene omtalt som sakramenter, men er ikke alltid sentrale. Særlig østlig spiritualitet vektlegger å utnytte det indre i mennesket, og meditasjon som et redskap for personlig vekst og fremgang. Det er ikke snakk om overstadig beruselse, men da hippie-bevegelsen vokste frem på 70-tallet kom det frem at østlig mystikk var noe de langhårede og rusliberale satte stor pris på. Felles hadde de fokus på det indre i mennesket, og i begge bevegelser deles en idé om rusmidler som snarveier til interne prosesser som mennesket også kan oppnå uten.

Igjen er disiplin sentralt for tilgang til denne belønningen, og det kan virke som det finnes et bånd mellom det vi beskriver som kroppslig rus og den beherskede indre stemmen vi kaller disiplin. Nettopp disiplin er viktig for å ta tak i sitt liv, særlig for den som vil trene, spise godt og ha et rikt samliv. Vi har alle hørt om treningsnarkomane, selv om trening er så sunt som det kan bli. Hva er det da med avhengigheten som fører til et slikt begrep?

Våre hjerner har egne belønningssentre, og mange rusmidler kan manipulere disse – andre ord som kan passe er snarveier eller det engelske «hacking». Belønning skal per definisjon fortjenes, vi mennesker har alle et negativt forhold til å ta for store snarveier i livet – og dette er en sunn, disiplinær tanke. Vi tenker ikke ofte over euforien som følger en joggetur, men den er likevel viktig for motivasjonen. Et godt måltid mat involverer også en velvære vi er svært vant til, tjent med og ville savnet om den forsvant. Denne typen velvære er knyttet til viktige aktiviteter for levesett og reproduksjon. Sansene vi bruker for å oppfatte verden blir justert og opplever en endring, og nettopp slik forstår jeg rus.

Rus er sanseforandring, og ordet er positiv ladet for å beskrive opplevelser som berusende. Gleden som føles ved en personlig seier, et dobesøk rukket i siste liten eller følelsen en nybakt far får av å se sitt barn – dette er belønninger som leder oss i retning av et godt liv på det grunnlag vi er tildelt genetisk. Vi lever med og for disse belønningene i hverdagen, og deres viktige funksjoner gjør rusfrihet til et uoppnåelig mål.

Rusfrihet er en illusjon som kan ha sitt utgangspunkt i gamle, asketiske tanker om å overvinne kroppslige lyster. Inkluderer vi nyere kunnskap om hjernens belønningsfunksjoner mister begrepet mye av sin mening. Ved enkelte behandlingsinstitusjoner er rusfrihet oppført som et kriterium for behandling, og det er paradoksalt. Helseapparatet må gjerne hjelpe folk mot et liv preget av mindre rus, men begrepet rusfrihet slik det benyttes i dag vitner om en manglende forståelse av problemene. Skal vi forstå hvorfor enkeltmenneskets rusbehov varierer så enormt som det gjør, vil det være destruktivt å pålegge hele gruppen et felles, overstyrt mål. Begrepet er utdatert og må snarest nyanseres i det offentlige.