Upublisert, skrevet februar 2011
Det udefinerte er det rene. Definisjonens trygghet dreper det ekte.

Velkommen til delt virkelighet. Ingen klager på å vokse opp i Norge, landet som etter siste verdenskrig valgte en mellomting. Vi fikk oss sosialdemokrati ved å lene oss mot øst på tross av vestlige allianser. Vi hadde en statskirke, men lot andre syn slippe inn. Nordmenn var en homogen befolkning som først var mer overrasket enn skeptisk til forskjellene vi oppdaget da vi åpnet for verden. Slik må det være, si farvel til de trygge rammene fra gamle dager. Vi er modernismen, kaoset av uendelige yttrykk i kamp med hverandre for oppmerksomhet. Og trolig er også denne definisjonen for svak, den dekker ikke det ekte i hva vi er i gang med. Jeg vokste opp med ateistisk mor og kristen far, i et multietnisk samfunn i Norges rikeste kommune. Tidlig fryktet jeg å bli definert for raskt, å bli overforstått. Dette kan virke som et luksusproblem, i likhet med å ha nok tid til å komme opp med tanker som disse. Med årene har det gått inn på meg hvor stor denne frykten er, og hva den stammer fra. Det komplekse i meg kjemper en hard kamp mot den betryggende forståelsen min enkelhet søker. Putt meg ikke i bås, eller som en elendig countrylåt synger det – dont fence me in.

Om ting har en ånd eller sjel finnes det delte meninger om, heldigvis. Welhaven skrev «Digtets Aand» som en forklaring på at budskapet uttrykkes via reglenes rammer, som derfor ikke bør endres for mye. Reglene understreker nemlig noe av sjelen, ånden eller hva det enn måtte være vi overfører til våre åndsverk. Moderne mennesker strekker oss mot å skape noe unikt og originalt, vi ønsker å bli hørt. Samtidig er dette enden på et prosjekt, det at andre omtaler våre tanker og meninger tilbyr nye dimensjoner og retninger til disse. Jeg har selv opplevd å like kulturelle uttrykk mindre etter at de blir overeksponert, eller for populære om du vil. Dette bekrefter at et definert uttrykk raskere mister sin brodd enn det som forblir udefinert. Vi elsker mystikken i det udefinerte, det er nytt og derfor spennende. Kanskje er dette ikke bare gjeldende for kulturelle uttrykk, men rører ved noe generelt for alle abstrakt tenkende.

Bekreftet forståelse fra andre forblir det øverste mål, men også ideens siste kapittel. Den feige bekreftelsen man ikke skulle trenge å få eksternt. Oldtidens svart og hvitt har blitt til moderne grå, grå har igjen blitt en haug med forskjellige grånyanser – og splittelsen fortsetter, kanskje for evig? Men skjærsilden, limbo og evighet er gørrkjedelig. Mystikk, nyskapenhet og det fremmede er Gråsonens geni. Generell innovasjon drives av det samme drivstoff som våre individers motor.  Vi er aldri friere enn når ingen kan fortelle oss hva vi er. Når ingen korte definisjoner kan oppsummere vår kompleksitet er vi større enn språket. Individet bør da, for egen individualitets skyld, utvikle sitt selv raskere enn språket utvikler sine definisjoner. I det vi har et navn på det, dør noe av det, og jakten fortsetter. Evighet er døden selv.