Upublisert, skrevet 27.01.11

Vi har et sprøyterom i Oslo, heldigvis. Helsetjenesten står som et mellomledd mellom politiets kamp mot narkotika og velferdssamfunnet, og er like viktig som den er absurd i sin eksistens. 6 år etter anerkjennelsen om at heroinavhengige bør få helsefaglig hjelp til sine injeksjoner, forblir tjenesten paradoksal i paralell med utviklingen i kampen som foregår utenfor dørene.

Sprøyterommet i Storgata åpnet som et prøveprosjekt 1. februar 2005, og er i skrivende stund ikke i reell fare for nedleggelse. Et konstant press finnes likevel, som da Oslo Bystyre med FrPs Sylvi Listhaug i spissen ønsket å nedlegge rommet høsten 2008. Argumentet var da at driften var for dyr, men partiledelsen bremset Listhaugs planer og presiserte at FrP som parti støttet sprøyterom, men var desto mindre sikre på om det bør være staten som betaler for driften. Hadde Oslo lagt ned sitt sprøyterom ville det faktisk vært første gang et rom ble nedlagt siden idèen begynte å spre seg over Europa rundt tusenårskiftet. Vi har i dag sprøyterom i en rekke land, Tyskland og Nederland har flest i Europa, og tiltaket finnes også i Australia og Canada. Det vakte protester og sterke reaksjoner da Sprøyterommet ble opprettet, som det også gjorde i 1988 da Oslo startet sin praksis med utdeling av sprøyter. I 2009 ble det delt ut over 3 millioner sprøyter her til lands, men til tross av effekten fra dette tiltaket befinner Norge seg likevel på overdosetoppen i Europa, også i 2010. Til sammen har over 2000 mennesker omkommet de siste 10 årene.

Den siste trusselen for Sprøyterommets drift er ved Politidirektoratet som på juridisk grunnlag ønsker å legge ned rommet, da de mener det bryter med straffeloven. De har også oppfattet det absurde i situasjonen, men ser ikke skogen for bare trær i sin iver etter å beholde dagens kamp mot narkotika. Leder Arne Johannesen kommenterer at «Det er et paradoks at staten gir misbrukerne av narkotika en vare som er forbudt etter norsk lov», og med forbehold om at dette er korrekt sitert kan det virke som om det råder forvirring om vi driver med heroinutdeling eller ei. Johannesens rolleblanding som leder for både Politiets Fellesforbund og avholdsorganisasjonen Actis er uholdbar i denne sammenhengen, og det bør ikke aksepteres at Politiet forfekter avhold som politisk virkemiddel. Både Politiets Fellesforbund og Norsk Narkotikapolitiforening jobber aktivt mot enhver oppmykning av narkotikalovene, og deres praksis minner lite om munnkurven Kåre Stølen fikk da han i 2008 ønsket å flytte de narkomane opp til Stortinget. Gjengedal påpekte den gang at «Politiet ikke kan iverksette tiltak som oppfattes som en politisk aksjon.» før han la til at rusmiddelmisbruk først og fremst er et helseproblem. Da den rutinerte politimannen Iver Stensrud i starten av januar 2011 gikk ut med sitt ønske om avkriminalisering av bruk, fikk han støtte av professor Paul Larsson fra Politihøyskolen. NNPF var derimot ikke så glade, og dette vitner om den ideologiske kamp som foregår også innad i politiet om tankene rundt dette lovverket. Politiets interne splittelse kan minne om situasjonen vi ser i USA, hvor politiforeningen LEAP(Law Enforcers Against Prohibition) har over 15000 medlemmer.

Det finnes liten tvil om at Sprøyterommet har reddet liv, selv om det vanskelig lar seg måle med sikkerhet. Sprøyterom gir brukeren medisinsk hjelp, oppfølgning og ikke minst muligheter for en vennlig prat og menneskelig relasjon. De over 600 daglige brukerene må forholde seg til åpningstidene, lege er til stede 3 timer i uka og i helgen holder rommet stengt. Utover dette skal injeksjoner kun inneholde heroin, og brukere skal være over 18 år og registreres. Dette utelukker en andel brukere, men ser til å være medisinsk begrunnede krav. Det underlige med dette i praksis er den medbrakte heroinen, et produkt brukeren selv må anskaffe illegalt og som ofte er urent og iblandet andre stoffer for å spe på vekt og profitt. Sprøyterommets medisinsk begrunnede krav om ren heroin lar seg ikke håndheve med dagens lovverk. Senest 17. januar 2011 gikk sprøyterommet selv ut i media for å advare mot urene opiater i hovedstaden. Brukere av rommet hadde i den sammenheng opplevd uheldige og mystiske helsereaksjoner, heldigvis under tilsyn. Sprøyterommets regel om ren heroin er i beste fall optimistisk – og det finnes bare en måte å håndheve den på. Norge må følge opp prinsippet vi vedkjente oss da vi aksepterte skadereduserende tiltak i rusomsorgen. Når selv politiske motstandere av Sprøyterommet har inntrykk av at det deles ut heroin der, forsterkes paradokset ytterligere. Har vi først tatt inn over oss at dette medisinmisbruket vil fortsette å finne sted bør det innebære et medisin- og behandlingstilbud likt det som ligger til rette for enhver borger i landet; selvpåført lidelse eller ei.