Først publisert i Gateavisa 2010

I løpet av de siste års rusdebatter i Norge har det dukket opp en holdning som virker utbredt; forakten for rus. Den generelle oppfattelsen av at det er handlingen og behovet for rus som er negativt, og bør bekjempes. På debattsider på internett hagler fornærmelsene over rusavhengige som er «late», «ynkelige» og som selv har «valgt å leve slik» som de gjør. Men hvor kommer denne tanken fra, og hvordan kan de fleste nordmenn forsvare sin rett til å drikke alkohol i kombinasjon med slike holdninger?

Denne trenden er ikke ny og er overraskende tverrpolitisk. For mange er det ikke et spørsmål om rusmidlene er gode eller dårlige for den enkelte. Og for en hel del av debattantene er det ikke en gang relevant hvilke substanser som diskuteres. Det er ikke substansene som er problemet, det er selve rusen. Det handler om enkeltmenneskets friheter. Om dine valg er personlige eller påvirker hele samfunnet rundt deg, og mengden frihet den enkelte bør ha i denne sammenhengen. Tankene rundt dette i historien er mange, og samtidig har Norge gått fra et homogent samfunn til et multikulturelt. Vi har et velferdssamfunn som maner til fellesskap og innsats, men modellen er like hard mot de som faller utenfor. Det er en reell fare for å ende med holdninger vi ikke kan stå inne for når ideologi møter personlige tanker om moral.

Fylla fikk sitt ‘frislipp’ i Norge i 1816. Den første avholdsforeningen i Norge ble startet i 1859, og ble den første av mange foreninger som på denne tiden kjempet mot fyll. Avholdsbevegelsen var i sin oppstart basert på kirkens ord, men fant fort aksept blandt andre grupperinger som f.eks arbeiderbevegelser. I 1919 var 10% av befolkningen innmeldt i avholdsorganisasjoner, og langt flere var sympatiserende. Da Norge fulgte med på den amerikanske krigen mot narkotika på 60-tallet forsvant cannabis fra apotekene og ble totalforbudt. To år senere dukket langhårede, sløve mennesker opp i selveste kongens slottspark i Oslo. Narkotikabegrepet ble for alvor innført i Norge, og avholdorganisasjonene tok et raskt standpunkt til den nye trusselen. Et standpunkt basert på en generell, pre-eksisterende holdning om rusens rolle i samfunnet. Kunnskapen om cannabis var lav, og den historiske bruken av hamp til tau, mat, tekstil o.l ble raskt glemt i kampen for prinsippet. Rus var veien til undergang, og denne planten var et rusmiddel.

De aktive foreningene i dag er Actis (tidl. Avholdsfolkets Landsråd) som er en paraplyorganisasjon for mange andre innenfor feltet. FMR, Forbundet mot rusgift (tidl. Norske Studerendes Avholdsorganisasjon) som jobber mye mot høyskoler og universiteter. RIO, Rusmibrukerenes interesseorganisasjon som tross navnet ikke er en medlemsorganisasjon. LMS, Landsforeningen mot stoffmisbruk (tidl. Foreldreaksjonen mot narkotika) som jobber politisk, samt driver kurs og støttetelefoner. NNPF, Norsk narkotikapolitiforening, som er politiets egen lobby-gruppe mot narkotika. UMN, Ungdom mot narkotika (tidl. Folkeaksjonen mot hasj) har fokus på ungdomsarbeid og er med LMS de to eneste landsdekkende av foreningene i dag. På den andre siden av saken finnes NORMAL, Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen, med fokus på en friere politikk rundt cannabis og hamp. I 2006 ble FHN, Foreningen for human narkotikapolitikk stiftet, med fokus på skaderedusering og bred legalisering av stoffene. Av disse mottar de fleste statlig støtte, med unntak av NORMAL.

Foreningene fikk en tilbakegang etter 2. verdenskrig, bl.a. som følge av en ny oppfatning om at alkoholproblemer ikke skyldes alkoholen i seg selv, men i større grad brukerens egen personlighet. I mange tilfeller er det i dag strategisk lettere for disse foreningene å holde fokus på kamp mot narkotika fremfor alkohol. Deres holdninger er basert på et samfunnsmessig fokus, at rus er noe som står i veien for potensiale. Ikke bare for den enkelte, men for lokalsamfunnet rundt. Rus er en felles fiende, og det noe feilbrukte narkotikabegrepet kommer fra ønsket om å skille de ulovlige fra lovlig regulerte: tobakk, alkohol og legemidler. Men ordet «rus» er som ordet «avhengighet» ikke så lett å definere fra et perspektiv som skal favne mangfoldet av folk i Norge.

Rus er så mangt. Ordet defineres ofte som «ekstase» men jeg tror «tilfredsstillelse» er mer treffende, og langt mer personlig. Mennesket har over tid lært seg mange metoder for å endre sin sinnstilstand, og rusmidler er snarveier, ofte farlige. De individuelle forskjellene mellom mennesker gjør sitt utslag i forskjellige behov i livet, også i forhold til rus. Den nye forståelsen om alkohol førte til en positiv effekt på samfunnet, nemlig mulighetene for hjelpetiltak, restriksjoner og individuell frihet til forsvarlig utforskelse. Vinsmaking, bartenderi, fokus på bryggerikunst og lignende, en sjanse til å være livsnyter for den som er så heldig å ha muligheten. Dette i kombinasjon med et hjelpeapparat for de som skulle få problemer. Alkoholbrukere er så heldige at de ikke lenger har straffeloven imot seg, likevel må de også kjenne på stigmatiseringen som kommer med det å ha problemer alle kjenner til, men som de fleste kan håndtere.

På talerstolen for årets marihuanamarsj i Oslo proklamerte Arild Knutsen fra FHN at «ingen har rett til å nekte deg å ruse deg!». Dette er sakens kjerne, og et stikk til tiden før vi tok stilling til alkoholbrukens mangfoldige utfall. Ideologien som innførte forbudstiden lever i beste velgående, på tross av fornuftige tiltak mot de lovlige rusmidlene. Forbudstiden mot narkotika er ikke over, og motstanden preges av de samme holdninger som før. Ser vi på økningen av rusbruk i landet har det å bruke straffeloven til oppdragelse av befolkningen vist seg å være et risikabelt prosjekt, ikke minst holdningsmessig. En kollega på en barneskole i Oslo kunne fortelle meg at barna i hans klasse liker å tegne skumle ting. Spør han dem om forslag kommer ordet «narkoman» opp sammen med «monster» og «romvesen». Vi bør tenke over holdningene vi fører videre, og ikke minst om disse passer vår samfunnsmodell, eller kan være fra en tid vi ikke lenger vil assosiere oss med. Den ene av ambulansesjåførene som lot Ali Farah ligge i Sofienbergparken forklarte i retten at han trodde Farah var ruset, og at symptomene mellom rus og hodeskade kan være vanskelige å avdekke. Debatten ble dreid mot rasisme, men rusismen var åpenbar. Likevel var det ingen som stilte spørsmål ved det å nekte en ruset person legehjelp, en grunnleggende rett for nordmenn.

Om de da ikke er så dumme at de ruser seg, selvsagt.